Om Idar Lind


Bøker


Dramatikk


Songtekstar


Andre tekstar


Lenker


På fjesboka



Idar Lind: Bøker, dramatikk, plater

Vis alt

PROSA:
Romanar
Noveller
Antologiar
Sakprosa

DRAMATIKK:
Film
Teater
Revy
Instruksjon

Omsetting
Songar
Plater
DVD

I utlandet


Skriv selv (1974, antologi, Aschehoug)
Representert med kortprosatekst.
 

Besøk i et gammelt minne

Den gamle grinda er begynt å råtne. Henger bare på gamle minner og svinger i vinden. Et par millimeter nærmere grusveien for hver stormdag. Om noen år vil bygdas første møte med skolen halvveis ligge, halvveis stå opp mot gjerdet, løsrevet fra hengsler og visne minner.
    Veien. Tilsådd med løpende føtter, tilsiktede og utilsiktede dytt og beinkrok, oppskrubbede knær og sår gråt. Små avtrykk etter barnestøvler kan ennå skimtes, men bare så vidt. For hvert regnskyll - ny plassering av sandkornene. Også gresset hjelper til, trenger opp gjennom de slitte sålene, skyver til side ballene som en gang spratt omkring på den vesle plassen.Til høyre, de store furuene. De gamle greinene verker ennå etter utallige klatrende barn. Godt gjemt mellom dryssende furunåler og inntørkede kongler sniker en glemt Buffalo Bill seg fram. Med vaktsomme blikk observerer han en niårs Hjortefot bak et tre. En kvinnelig Sitting Bull bak et annet.Viltre barneleker, glemt av de som utførte dem, henger fremdeles igjen her inne mellom avbrutte grelner og størknet kvae.
    Ved enden av plassen ligger det gamle, røde uthuset. Undertrykt fnising siver fram under den siltte døra med «JENTER» på, der så mange småplker glkk inn to og to for å dele sin siste hemmelige forelskelse. Gjennom den halvåpne døra inn til guttedoet faller lyset inn på trebenken med hullet, blankslitt av utallige gutteromper. Rødmende, vaktsomme blikk kastes over skulderen mens de spennende ordene på nytt skrives på trekvite vegger, skrives av usynlige hender fra en glemt fortid.
    Men det røde uthuset er mer enn dette. En annen dør, låst, ved siden av et hemmelighetsfullt vindu. De små rutene er dekket av små øyne, klistret fast i stadige forsøk på å avlure det mystiske rommet dets hemmeligheter. Bak det støvete glasset skimtes de ennå: Et par skjeve pulter med ukjente navn og lnitlaler, en uttjent høvlebenk, opphakket av mange års flittig bruk og misbruk av skolens verktøy, fire-fem kasser med ukjent innhold, og bøker. Gamle, spennende bøker med kronglete gotiske bokstaver og glemte, avdøde slektningers navn med sirlig skjønnskrift på første blad. Fillete kladdebøker med en sjuårings første spede forsøk på å skrive stive, uvillige bokstaver og fjortenåringens håpefulle stil om «En vårdag».
    Den gamle, gule skolebygningen. Ingen husker når den ble bygget, ingen uten den selv. Bare den vet hvor mange som har gått opp den nå så morkne trappa, hvor mange lysende drømmer som har gått inn og hvor mange knuste forhåpninger som har gått ut. En hel bygd har tilbrakt en stor del av sin levetid her. Mange generasjoner har gått ut og inn fra klasserommet og fra sløydsalen, passert gjennom den trange gangen i kontinuerlig veksling mellom friminutt og time.
    Gangen. Mellomstasjonen mellom frihet og tvang.Man kan ennå kjenne stanken fra mange hundre par støvler som har stått pent på rekke inne ved veggene, kan ennå ane konturene av tykke, klumpete vinterklær og stivt, ubehagelig regntøy under hyllene der de fleste krokene er revet av. De gråmalte hyllene er ennå fuktige av smeltet snø fra strikkeskjerf og selbuvotter.
    Den store, mystiske døra inn til det aller helligste, lærerværelset, reiser seg truende i den ene enden av gangen. Trette sukk fra utkjørte lærere, halvkvalte hulk fra unge, uerfarne lærerinner, og ville skrik fra unger med buksene nede på knærne trenger fram gjennom dørsprekkene. De få elevene som noensinne kom inn dit var aldri særlig ivrige etter å fortelle om det.
    Lærerværelset er nesten tomt nå. Et skap med knuste glasskolber, skjeve skålvekter og sprukne reagensglass som ingen fant i god nok stand til å bruke andre stede r, en bunke skolekringkastingshefter fra 1961, en kalender fra 1963, et par glemte kladdebøker, et utslitt eksemplar av Rolfsens lesebok, en tegning av skolen, gjenglemt gave til frøken fra en stolt åtteåring. Stort mer er det ikke i de støvete hyllene, på de flassete veggene og det skjeve bordet.
    Sløydsalen er enda tommere. Men full av lyder, minner. Bråket fra høvler, sager, økser og hammere henger igjen. Spekefjøler, fuglekasser, smykkeskrin, bokhyller, skap - for de aller flinkeste kanskje til og med et stort skrivebord. Mange stolte gutter har utført sitt livs storverk her. Og mange har strevd i måneder og år uten å greie å høvle en fjøl i vinkel. Utallige gråtende øyne og blødende fingre. Smilende gutter og sutrende gutter. Men aldri jenter. Jentene strikket sokker og sydde skjørt i klasseværelset på den andre siden av veggen. For det skal jenter gjøre.
    Døra inn til klasseværelset svinger opp på rustne, knirkende hengsler. Stotrende høytlesning strømmer ut gjennom døråpningen fra de tomme pultrekkene.Vissen barnesang virvles opp fra gulvet. Støvet grammatikk drysser fra tak og vegger. Femgangen og nigangen slåss om sifrene på den slitte, grønne tavla. Forlengst nedrevne tegninger dekker veggene.Timers pugging av fjorder i Finnmark og byer i Belgia henger igjen på kartene over kateteret. Napoleons hær marsjerer den russiske vinter i møte i vinduskarmen. I det tomme skapet ved døra lever Robinson Crusoe sammen med Kari Trestakk og En Glad Gutt. På kateteret skjuler smellene fra pekestokken feilbøyde sterke verb og dårlig lærte salmevers. I kroken bakerst i rommet ligger skjulte forbannelser og kvalt gråt strødd utover gulvet.
    De gamle pultene er dekket av flittig arbeid og glemte dagdrømmer. Klossete hender dypper pennen i blekkhusene i de tomme hullene øve rst til høyre.Kroter fram stiv, uleselig og sirlig, elegant skjønnskrift. Usynlige, snauklipte hoder svetter over brøkregning og kjente og ukjente virveldyr. Gamle navn og forbudte ord skjæres ut på ny og på ny i de slitte pulteoe. Lengselsfulle blikk kastes ut i den solfylte høstdagen. Faller ned over den høstfargede lauvskogen som rammer inn den lille samlingen av hus omkring den smale bukta.
    Husene.
    Det stiger ikke røyk fra pipa på et eneste av dem. Vinduene er svarte og tomme. Den lille bygda råtner langsomt bort
    Med bøyet hode snur jeg meg bort fra de støvete rutene og forlater rommet. Går raskt gjennom den tomme gangen, ned den morkne trappa og ut av den gamle grinda. Det er mange år siden noen gikk her nå. Alle de mange som i årenes løp har gjort det er enten døde eller flyttet inn til fastlandet. Der får bama gå på en stor skole i glass og betong sammen med mange hundre andre. Det skal være så mye bedre for dem.
    Sies det...


Foto av Idar Lind: Tove Knutsen. Ansvarlig for sida: idar@lind.no.